PLUS — Norsk design på sitt aller beste




Brukskunstnerkolonien og organisasjonen PLUS er et unikt fenomen i norsk 1900-talls kultur- og  designhistorie. PLUS var en sammenslutning av verksteder, brukskunstnere og designere stasjonert i Fredrikstad. Initiativtaker var Per Tannum. 

Tekst av Mats Linder

Allerede i tiden rundt 1940 hadde Per Tannum tanker om å etablere en brukskunstnerkoloni utenfor Oslo. Intensjonen var å samle kunsthåndverkere og formgivere til et sted der man skulle høyne kvaliteten på norsk kunsthåndverk og ferdigvareindustri. Dessverre viste det seg at tiden ikke var moden på daværende tidspunkt. 

Ideen om å etablere brukskunstnerkolonien vokste hos Per Tannum. I 1958 viste det seg at tidspunktet var det rette. Den 15. november ble PLUS offisielt åpnet i Gamlebyen i Fredrikstad. I løpet av noen måneder klarte man å stable på beina keramikkverksted, sølvsmie, glassblåserhytte, kurvmakerverksted, tekstiltrykkeri, møbelsnekkerverksted og modellvevstue. 

De første årene er å betrakte som PLUS nybyggerperiode. Arbeidspresset var massivt og ikke alt gikk på skinner. Men det kunstneriske aktivitetsnivået var høyt og formgiverne fikk utfolde seg nok så fritt. Det førte til at en mengde varer ble satt i produksjon. 

For å tilføre organisasjonen penger innførte man et merkingssystem. PLUS-merket var et kvalitetsstempel for produktene som ble laget innenfor organisasjonen. En jury fra de ulike verkstedene godkjente eller avslo om produktene skulle PLUS-merkes. Fra salget av de godkjente produktene gikk cirka en halv prosent av verdien tilbake til organisasjonen. 

Hermann Bongards varemerke for PLUS. 

En annen viktig inntektskilde for PLUS var guidede turer. Turister fikk omvisninger på verkstedene der kunstnerne satt og arbeidet. Den første tiden var det også mange internasjonale besøkere i Gamlebyen. Deriblant fra industrien, pressen og diplomatiet. Samtidig deltok PLUS på utstillinger i inn- og utland. På midten av 1960-tallet var økonomien relativt stabil. Men etter hvert sank lisensinntektene og turismevirksomheten gikk med underskudd. 

Glasshytten, sølvsmien og tekstiltrykkeriet var de verkstedene som fikk mest oppmerksomhet. Der ble det også utviklet arbeider av særs høy kvalitet. En stor prosentandel av produktene fra disse verkstedene gikk også på eksport, og da særlig til USA, Tyskland og Sverige. 



Anna Greta Eker. Klave med anheng. Sølv og tre. Modell: Tre x 7 – 3x7. (Tilhører Tre-serien). Utført ved PLUS sølvstue for Norway Silver Designs. 1966. (Foto: Mats Linder)

Gro Bergslien (Sommerfelt). Brikke. Stofftrykk. Mønster: Frø/ Seed. Utført ved PLUS. Ca. 1970. (Foto: Mats Linder)

Richard Duborgh. Akebrett i plast. Modell: «Speed Bob» og «Mini Speed Bob». Plast Form A/S. 1967. Speed Bob var det første plastakebrett som produsertes i Norge. (Foto: Mats Linder)

Arne Lindaas. Isbjørn. Utført ved PLUS. 1958/59. H. 6. (Foto: Blomqvist Nettauksjon)

Anna Greta Eker. Modell: Arabesk armring A. (Tilhører Arabesk-serien). Utført ved PLUS sølvstue for Norway Silver Designs. 1972. (Foto: Mats Linder)

Oppløsningen av PLUS

I 1975 rådde en større konflikt ved PLUS og medlemmer meldte seg ut av organisasjonen som ble gradvis svekket. Den offisielle nedleggelsen av PLUS regnes til 1978, men den fortsatte på sparebluss frem til 1985 da man forandret på organisasjonens statutter og etablerte PLUS-skolen. 

Flere av 1900-tallets fremste formgivere og kunsthåndverkere har arbeidet på PLUS. Deriblant Tone Vigeland, Benny Motzfeldt, Arne Lindaas, Hermann Bongard, Rolf Hansen, Kristi Skintveit, Turid Holter, Richard Duborgh og mange flere. PLUS var kort og godt en særdeles viktig designinkubator – initiert av Per Tannum.